Jeg er i dag en 19 år gammel homofil gutt fra landsbygda i Møre og Romsdal.
I mine yngre dager trodde jeg at mitt nærmiljø var fyllt av homofobi. Jeg vokste opp med historier av min bestemor, som fortalte at homofili var en synd, noe skittent, som ikke skulle forekomme.
Min “komme-ut fase” begynte med at jeg som 16 åring registrerte meg på nettstedet Gaysir.no. Der møtte jeg andre homofile på min egen alder i mitt eget nærmiljø, og vi fikk etterhvert et godt vennskap. Spesiellt en person der hjalp meg mye, og det var godt å ha noen å snakke med. Når jeg hørte hvor bra det hadde gått da han kom ut av skapet, og ikke minst hvor godt han hadde det med seg selv når han ikke trengte å tenke på dette, så fant jeg egentlig ut at jeg måtte gjøre noe med det.
Jeg gjorde ingenting med saken før jeg var 17 år gammel. Denne personen jeg møtte på Gaysir hadde felles venner med meg, og det glapp ut av ham en gang til en av våre felles venner at jeg var homo. Dette gikk jo veldig bra, og det styrket meg veldig psykisk.
Den første personen jeg sa det til face to face var min søster. Jeg sa det rett ut til henne – “jeg er homofil”. Min søster tok dette meget bra, og er den i familien som har støtta meg mest.
Av tidligere erfaringer visste jeg at mine foreldre var lettere homofobe (diverse negative kommentarer om homofile i media osv), og det var de jeg gruet meg mest til å si det til. Jeg turte rett og slett ikke å si det “face to face”. Jeg laga da en nettside, der jeg forklarte mine følelser. Jeg dro så hjemmefra, og sendte en link til nettsiden via sms til min mor. Mine foreldre tok det veldig bra, og sa at jeg alltid var velkommen hjem uansett.
Etterhvert sa jeg det til flere og flere av mine venner, og gang på gang ble jeg positivt overrasket over hvor godt alle tok det. Ryktene begynte å svirre etterhvert, da jeg bor i en ganske liten bygd, og det tok ikke lang tid før de fleste visste at jeg var homofil. Jeg har fortsatt til gode å høre negative kommentarer om saken.
