Her er min historie om hvordan jeg kom ut av skapet:
Jeg var vel 11 år første gangen jeg nevnte for mora mi at jeg trodde jeg var forelsket i ei jente, gråtende…
Jeg trodde alle kom til å hate meg når jeg fortalte det, for jeg visste ikke at det var “normalt”.
Men det var egentlig ikke da jeg virkelig kom ut av skapet, selv om mora mi da hadde en viss aning om at jeg kunne være skeiv. Da jeg virkelig kom ut av skapet, var da jeg møtte ei jente på en chat, og hun kom og besøkte meg. Hun skulle bo hos meg et par uker, og da jeg forsto at det virkelig kom til å bli noe mellom oss fortalte jeg foreldrene og vennene mine at jeg hadde funnet meg dame.
Foreldrene mine hevet ikke et øyenbryn en gang, og sa som så at de hadde egentlig visst det siden jeg var lita, det hadde visstnok vært ganske merkbart, selv om jeg ikker er mer enn normalt maskulin til å være jente.
Vennene mine reagerte litt forskjellig, ei syntes det var litt ekkelt, så hun holdt seg unna meg ei lita stund etter jeg hadde fortalt det, men kom fort tilbake da hun innså at jeg jo var som henne og alle andre fordi.
Ei anna venninne ble skikkelig overrasket og skjønte ikke hvordan jeg KLARTE det, være sammen med ei jente, det virket for henne helt uforståelig, men hun godtok meg for den jeg var allikevel.
Den verste delen av å komme ut var når foreldrene mine hadde fortalt det til farmor og farfar, og de hadde sagt; “vi håper hun snart blir frisk da, vi skal be for henne hver kveld.” men det ser jeg på med humor nå idag, at noen kan være så trangsynte.
Jeg vet at ikke alle er like heldige med å komme ut som meg, og jeg kommer fortsatt ut av skapet cirka annenhver dag, for jeg møter jo alltid nye folk. Jeg er like åpen av meg om legningen min som om alt annet, men jeg ser på det hele som positive erfaringer, som jeg ikke ville vært foruten. Og jeg er utrolig glad for all støtten jeg har fått, selv om det til tider var vanskelig å være ei lesbisk jente i ei bygd med cirka 500 innbyggere, små bygder er ofte fyllt med fordommer og sladder.
