14. mai 2002 var jeg 17 år og stod frem for alle jeg kjente, alle på en gang..
Jeg visste det da jeg var 13 år – jeg ble forelsket i min beste venninne.
Jeg fikk det som et slag i ansiktet første gangen jeg såg “Fucking Åmål”, uten å helt vite hva den handlet om på forhånd, da var jeg 16 år.
Men ikke før jeg var 17 år og ny forelsket, ville jeg klare si det.
Eller rettere sagt, jeg følte jeg måtte si det. Klar for det eller ei.
Så, jeg skrev et brev til jenta som hadde blitt min beste venn og som jeg hadde vært hemmelig forelsket i. Jeg forklarte i brevet at jeg ikke kunne være rundt henne mer, og grunnen(Grunnen…? Det vet jeg ikke. Jeg var nok flau og skamfull). Jeg bad henne love og ikke si det til noen – da jeg selv ikke var klar for det.
Hun ble kjempe lei seg. Lei seg for at jeg ikke tok det så bra, og lei seg fordi at jeg ikke hadde klart å fortelle henne det tidligere.. Hun sa aldri ordene at hun aksepterte det, men hun sa noe bedre: Si meg hva jeg kan gjøre… så skal vi greie det, sammen.
Men jeg selv hadde ikke klart å akspetere det enda.
Jeg var vokst opp på ei lita øy. Et lite samfunn hvor alle kjenner alle. Men den dag i dag vil jeg si at det var ikke det som holdt meg i skapet. Det var meg selv.. Jeg ville ikke akspetere et liv som lesbisk. Ikke at jeg visste hva det var for noe – jeg kjente tross alt ingen.
Mamma visste det, og jeg visste at hun visste det. Hun hadde visst det siden jeg var 13 år hun også. Hvordan og når, vet hun ikke..
Enda hun visste og så jeg slet med det, ville hun vente til at jeg sa det selv. Det var vanskelig… Så en dag ved kjøkkenbordet, med hver vår Martini i hånden, prøvde hun å lede meg litt.
“Bare si det NN… Bare si det..”.
Men jeg sa det ikke. Jeg klarte ikke..
1 mnd etterpå, på ett eller annet tidspunkt, av en eller annen merkelig grunn, startet jeg en sms. En lang sms:
“Helt siden jeg var 13 år har jeg visst det.. Jeg er lesbisk”.
Det er de ordene jeg husker, dog meldingen var lang..
Jeg sendte den til alle jeg hadde på mobilen min. Alle vennene mine fikk den samtidig. Feigt? Sikkert. Hadde vært mye bedre å sette seg ned med de ansikt til ansikt. Men, jeg fant ut at jeg ville fortelle alle sammen – samtidig. Da ble det ingen rykter og de fikk høre det fra meg direkte. Dessuten gav det de tid å tenke seg om..
Jeg fikk blandt annet dette til svar:
“Herregud, takk skal du ha! Sende DEN BOMBA når jeg pusser tennene! Speilet er hvitt! 
”
“HVA?! ER DU SERIØS?! ER SØSTE LESBISK?! HAHA! SÅ KULT! JEG ER SÅÅ STOLT AV DEG SØSTE!”
Jeg fikk bare en drøss med positive tilbakemeldinger og beskjeden om at “Ingenting vil endre seg..”.. Men, det hadde det. For alle ble så UTROLIG nysgjerrig.
“Hvordan visste du det?”
“Hvordan har dere sex egentlig?”
“Har du vært med en dame da?”
“Hvorfor har du ikke fortalt det før?”
Ikke minst ble jentene på øya flørtete i fylla.
Så, var det å fortelle Mamma.. Rett etter jeg hadde sendt og fått svar fra vennene mine, sa jeg til Mamma:
“Nå har jeg sendt ei bombe, eller kanskje ikke ei bombe, til alle vennene mine.. Men deg gidder jeg ikke å sende noe som helst – for du vet det allerede!”.
Mamma lo, og så satt vi oss ute i solen og snakket om det.. Om det å være lesbisk, og om det å leve som lesbisk.
Jeg var nok heldig med min Mamma, liberal og lett å prate med. Men hun hadde uviten i seg hun også.. Uviten fordi hun sa til venninnen sin ikke lenge etter: “Eneste som er trist ved at NN er lesbisk, er at hun kanskje aldri vil oppleve det å bli Mamma, eller det å gifte seg..”
Men venninnen svarte: “Herregud, selvfølgelig kan hun det! Hun kan jo bare gå på byen en tur! Og hvorfor i alle dager skal hun ikke kunne gifte seg?”
Mor fikk en aha opplevelse, og falt sammen i latterkrampe.
Mamma opplevde akkurat som meg spørsmål og nysgjerrighet etterhvert.. Og ei på jobben spurte om ikke Mamma synes det var rart…
“Næhei”, sa Mamma. “At NN er lesbisk er like naturlig for meg som at hun har brune øyne”.
Men det som er så spesielt med å “stå frem”, er at når man endelig har gjort det, oppdager man at man faktisk blir å måtte gjøre det for resten av livet.
Til arbeidsgiver, til kollegaer, nye venner.. Osv. Men etter det så lever man akkurat sånn som alle andre.
Holder i hånden på vei til butikken. Danser sammen på fest. Får seg flotte svigers og starter drømmen om å lage en liten familie selv.
Takk for meg.
